Sunnah, (arabisk: «vanlig praksis») også stavet Sunna, kroppen av tradisjonelle sosiale og juridiske skikk og bruk i den Islamske samfunnet. Sammen med Qurʾān (den hellige bok Islam) og Hadith (registrert uttalelser av Profeten Mohammad), det er en stor kilde til Sharīʿah, eller Islamsk lov.
I pre-Islamske Arabia, begrepet sunnah henvist til rettspraksis etablert av tribal forfedre, akseptert som normative og praktisert av hele samfunnet. Tidlig Muslimer ikke umiddelbart enige om hva som var deres Sunnah., Noen så ut til folket i Medina for et eksempel, og andre fulgte oppførsel følgesvenner av Profeten Muhammed, mens den provinsielle juridiske skoler, gjeldende i Irak, Syria, og Hejaz (i-Arabia) i det 8. århundre e.kr., forsøkt å likestille Sunnah med et ideelt system, basert dels på hva som var tradisjonelle i sine respektive områder, og dels på rettspraksis som de selv hadde utviklet., Disse varierende kilder, noe som skapte ulike samfunnspraksis, var endelig avstemt i slutten av det 8. århundre av den juridiske lærd Abū ʿAbd Allāh al-Shāfiʿī (767-820), som gis Sunnah av Profeten Muhammed—som er bevart i øyenvitne registreringer av hans ord, handlinger og approbations (Hadith)—normative og rettslige status andre bare til at av Qurʾān.,
Den autoritet av Sunnah ble ytterligere styrket når Muslimske lærde, i respons til engros produksjon av hadither av tilhengere av ulike doktrinære, juridiske og politiske posisjoner, utviklet ʿilm al-ḥadīth, vitenskapen om å bestemme påliteligheten av individuelle tradisjoner. Sunnah ble deretter brukt i tafsīr (Qurʾānic eksegese) for å supplere betydningen av teksten og i fiqh (Islamsk rettsvitenskap) som grunnlag for rettslige avgjørelser som ikke er diskutert i Qurʾān.